Vg skriver idag om to kvinner som ble byttet om på fødeavdeling, for så få inne ut om dette 56 år senere. http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=542860
Tragisk når slike ting skjer. Vet at det har skjedd flere ganger, og mørketallene er nok store. Heldigvis ser det ut som om de overnevnte damene takler dette ganske så greit. Likevel får slike hendelser store innvirkninger og det på mange involverte.
Da er det kanskje ikke så rart, at jeg i det A kom til verden sa " Ungen skal ikke ut av dette rommet før hun har fått navnearmbånd på seg". De tenkte nok at jeg var overbeskyttende, jordmora og barnepleieren. Ja, kanskje på grensen til hystrisk. Men, jeg hadde blant annet en forvekslings-hendelse fra Ungaren i bakhodet. Ville overhode ikke at det skulle være så mye som et fnugg sjangse for forveksling. Og, det med god grunn :D
torsdag 14. mai 2009
tirsdag 12. mai 2009
=)
Hjemmeeksamen ble levert forrige uke. Godt å ha det unnagjort, og gidder ikke å tenke på resultatet=) Vi har fått studentbolig OG vi har funnet fosterhjem til Johansen. Herlig=)
Nå er det to tøffe skoleeksamener og en muntlig for tur.... Likevel, snart er det sommer=)
Nå er det to tøffe skoleeksamener og en muntlig for tur.... Likevel, snart er det sommer=)
torsdag 7. mai 2009
--- fortsettelse.....
Du vet det er hjemmeeksamen når:
- albu, skuldre og ledd skriker va smerte, men overdøves av den indre stemmen som sier " det er 25,5 timer til innlevering"
- du glemmer å spise
- klokken nærmer seg 15, og du blir overrasket. " Det er jo ikke så lenge siden jeg kom hit". Jo, du var her før kl 08 i morges.
- du føler at du er på leirskole
- alle du møter i gangen virker kjente, fordi du har sett dem så mange ganger i løpet av de utallige timene som tilbringes på uni.
- du snuser så mye at du ikke tør fortelle forbruket til noen
- du irriterer deg over alle små bagateller, som der og da er STORE verdensproblem
- sjekker andres blogger flere ganger på en dag, bare for å få avbrekk fra skrivinga. Du sitter jo tross alt med dataen også når du leser blogg.
- andre titter innom kontoret ditt i 2245 tiden for å sjekke om du fortsatt er der, bare for å utfra et konkurranseinstink
--- oppdatering følger----
Du vet det er hjemmeeksamen når:
- albu, skuldre og ledd skriker va smerte, men overdøves av den indre stemmen som sier " det er 25,5 timer til innlevering"
- du glemmer å spise
- klokken nærmer seg 15, og du blir overrasket. " Det er jo ikke så lenge siden jeg kom hit". Jo, du var her før kl 08 i morges.
- du føler at du er på leirskole
- alle du møter i gangen virker kjente, fordi du har sett dem så mange ganger i løpet av de utallige timene som tilbringes på uni.
- du snuser så mye at du ikke tør fortelle forbruket til noen
- du irriterer deg over alle små bagateller, som der og da er STORE verdensproblem
- sjekker andres blogger flere ganger på en dag, bare for å få avbrekk fra skrivinga. Du sitter jo tross alt med dataen også når du leser blogg.
- andre titter innom kontoret ditt i 2245 tiden for å sjekke om du fortsatt er der, bare for å utfra et konkurranseinstink
--- oppdatering følger----
onsdag 6. mai 2009
Ville tendenser
Ja, det er en treffende betegnelse på situasjonen på uni for tiden.
Du vet det er hjemmeeksamen og sterkt karakterpress når:
- Du våkner kl 07, og ikke tenker på annet enn at du MÅ på uni.
- Du dropper frokosten og tar den fremfor dataen i det du kommer på kontoret.
- Du pakker veska full av mat for du vet det er MANGE timer til du er hjemme igjen. ( 15 timers dager hittil.
- Du kjenner smertene i skulder, albu og ledd er tilbake, og tenker ikke på smertene bortsett fra at det bekymrer det hvordan du skal klare deg til fredag kl 16.
- dine medstudenter såvidt har " tid" til å hilse på morgenen.
- dine medstudenter løper rundt med en mindre kledelig rødfarge i ansiktet og hendene fulle av papirer.
- når du får laaaange blikk dersom du kommer gående med noe litteratur som andre tror de har oversett/ ikke funnet.
- printeren på biblioteket skriker etter pause.
- folk løper frem til printeren så snart de tror dokumentet deres er kommet
- folk som vanligvis er sprudlende og imøtekommende, er heller sure og inneslutta. Enkelte skifter faktisk personlighet i disse tider. Skremmende å se hvor langt det kan gå.
- du føler at du bryr noen bare du ønsker å slå av en ikke-juridisk prat.
- lunsjen er sterkt begrenset i omfang. ( en er jo ikke sulten, iallefall merker en det ikke)
- du har kjøpt et glass med pulverkaffe, enda du IKKE like kaffe.
- folk ser rart på deg dersom du finner på å ta en telefon, og IKKE bruker all tid fremfor dataen.
- folk sitter i kollokvie hele dagen
- du må slå av dataen noen minutter, så den ikke står på 15 timer i strekk
- det er stille og lite trafikk i det du drar hjemmefra OG i det du kommer hjem.
......... oppdatering følger.....
Du vet det er hjemmeeksamen og sterkt karakterpress når:
- Du våkner kl 07, og ikke tenker på annet enn at du MÅ på uni.
- Du dropper frokosten og tar den fremfor dataen i det du kommer på kontoret.
- Du pakker veska full av mat for du vet det er MANGE timer til du er hjemme igjen. ( 15 timers dager hittil.
- Du kjenner smertene i skulder, albu og ledd er tilbake, og tenker ikke på smertene bortsett fra at det bekymrer det hvordan du skal klare deg til fredag kl 16.
- dine medstudenter såvidt har " tid" til å hilse på morgenen.
- dine medstudenter løper rundt med en mindre kledelig rødfarge i ansiktet og hendene fulle av papirer.
- når du får laaaange blikk dersom du kommer gående med noe litteratur som andre tror de har oversett/ ikke funnet.
- printeren på biblioteket skriker etter pause.
- folk løper frem til printeren så snart de tror dokumentet deres er kommet
- folk som vanligvis er sprudlende og imøtekommende, er heller sure og inneslutta. Enkelte skifter faktisk personlighet i disse tider. Skremmende å se hvor langt det kan gå.
- du føler at du bryr noen bare du ønsker å slå av en ikke-juridisk prat.
- lunsjen er sterkt begrenset i omfang. ( en er jo ikke sulten, iallefall merker en det ikke)
- du har kjøpt et glass med pulverkaffe, enda du IKKE like kaffe.
- folk ser rart på deg dersom du finner på å ta en telefon, og IKKE bruker all tid fremfor dataen.
- folk sitter i kollokvie hele dagen
- du må slå av dataen noen minutter, så den ikke står på 15 timer i strekk
- det er stille og lite trafikk i det du drar hjemmefra OG i det du kommer hjem.
......... oppdatering følger.....
mandag 4. mai 2009
Eksamensmodus
Denne fantastiske tiden på året. Jeg gleder meg til å kunne nyte våren, til at " vår" og " eksamen" ikke er " synonymer". Gleder meg.
Iallefall.. Denne uken er det knallhard jobbing med hjemmeeksamen. Vi får den utlevert i dag kl 09. Det heter visst at det er meningen vi skal skrive eksamen fra 09-16/17 om dagene, men det skjer jo aldri. En sover, spiser og skriver eksamen, og det er vel stort sett det kommende dager blir å bestå av. Og, da er det til det beste for A å ikke være her. Nei,da har hun det bedre sammen med tante hjemme hos besteforeldrene. Jeg vet at det er det beste for oss alle, men akkurat nå føles det ikke slik i det hele tatt. Med verdens største og hardeste klump i halsen, fulgte jeg dem ut i bilen. Jeg satta A i bilstolen, og det uten å se på henne. Jeg måtte bare gå inn, uten å si farvel. Jeg kunne ikke snu meg og jeg klarte ikke å svare søsteren min da hun ønsket meg lykke til med eksamen. Hun er verdens snilleste og mest forståelsesfulle person, søsteren min. Ja, så da vet jeg at hun har forståelse for at jeg ikke klarer å holde tårene tilbake. Jeg gikk raskere og raskere til ytterdøren for så å småspringe opp innetrappen opp til leiligheten vår. Ville ikke møte husverten, ville ikke at hun skulle se meg slik jeg var, selv om hun også ville hatt full forståelse ( Vi var innom der før A dro, og det sier ALT om hva husverten føler for A siden hun vil møte henne kl 0615 en morgen :) )
Iallefall.. jeg kom meg inn i leiligheten og gikk rett i seng. Gråååt så jeg ble kvalm. Barnslig? Muligens, men savnet til eget barn klarer en bare ikke å holde inne.
Nå sitter jeg her, ser på Noddy og skriver. A elsker Noddy. Jeg er ferdig å gråte og jeg har pusset tennene etter å ha spydd. Ja, jeg spydde. Overrasker meg. Det er under 30 min siden A dro og jeg gleder meg allerede til hun kommer tilbake på fredag. Nå har jeg grått, spydd og kjent på savnet allerede. Nå er det på tide at jeg kommer meg i dusjen og gjør meg klar til å få eksamensoppgaven kl 09. Jeg må bare se Noddy først og tenke på A... bare litt til...
Iallefall.. Denne uken er det knallhard jobbing med hjemmeeksamen. Vi får den utlevert i dag kl 09. Det heter visst at det er meningen vi skal skrive eksamen fra 09-16/17 om dagene, men det skjer jo aldri. En sover, spiser og skriver eksamen, og det er vel stort sett det kommende dager blir å bestå av. Og, da er det til det beste for A å ikke være her. Nei,da har hun det bedre sammen med tante hjemme hos besteforeldrene. Jeg vet at det er det beste for oss alle, men akkurat nå føles det ikke slik i det hele tatt. Med verdens største og hardeste klump i halsen, fulgte jeg dem ut i bilen. Jeg satta A i bilstolen, og det uten å se på henne. Jeg måtte bare gå inn, uten å si farvel. Jeg kunne ikke snu meg og jeg klarte ikke å svare søsteren min da hun ønsket meg lykke til med eksamen. Hun er verdens snilleste og mest forståelsesfulle person, søsteren min. Ja, så da vet jeg at hun har forståelse for at jeg ikke klarer å holde tårene tilbake. Jeg gikk raskere og raskere til ytterdøren for så å småspringe opp innetrappen opp til leiligheten vår. Ville ikke møte husverten, ville ikke at hun skulle se meg slik jeg var, selv om hun også ville hatt full forståelse ( Vi var innom der før A dro, og det sier ALT om hva husverten føler for A siden hun vil møte henne kl 0615 en morgen :) )
Iallefall.. jeg kom meg inn i leiligheten og gikk rett i seng. Gråååt så jeg ble kvalm. Barnslig? Muligens, men savnet til eget barn klarer en bare ikke å holde inne.
Nå sitter jeg her, ser på Noddy og skriver. A elsker Noddy. Jeg er ferdig å gråte og jeg har pusset tennene etter å ha spydd. Ja, jeg spydde. Overrasker meg. Det er under 30 min siden A dro og jeg gleder meg allerede til hun kommer tilbake på fredag. Nå har jeg grått, spydd og kjent på savnet allerede. Nå er det på tide at jeg kommer meg i dusjen og gjør meg klar til å få eksamensoppgaven kl 09. Jeg må bare se Noddy først og tenke på A... bare litt til...
tirsdag 28. april 2009
Skytedrama i Harstad
Mobilen min vibrerer og inn tikker det en melding fra samboeren min " sjekk dagbladet eller Vg på nett". Og, jeg tenker med en gang at det gjelder mistanke om svineinfluensa her i Troms. Jeg finner frem vg.no, mens jeg atter en gang tenker at den svineinfluensaen den bekymrer jeg meg ikke over.
Overraskelsen er stor når jeg leser http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=542669 at en 9 år gammel gutt har avfyrt hagleskudd i skolegården på min barneskole. Ingen er kommet fysisk til skade, og det er selvsagt det viktigste. Jeg blir sjokkert, trist og irritert. Hva er det som skjer med dagens samfunn? Ja, en skal ikke generalisere å si at det dreier seg om samfunnet som helhet, men likvel.. det får innvirkninger og det skaper frykt og det på min barneskole. Det er ikke bare min barneskole, men mange andres også. Det er barneskolen til 300 nåværende elever og det har vært skolen til flere hundre tusen barn opp igjennom tidene. En skole.. en plass der en kan føle seg trygg, der en møter venner, ler,leker,lærer og trives. En plass som foreldrene vet at barna blir tatt vare på og som de vet barna trives på. Det er skremmende at noe slikt kan skje, og det helt uten forvarsel. Det er skremmende at en liten gutt på 9 år, som ikke en gang levde på 1990- tallet har gått til det enorme skrittet det er, å avfyre et våken i det offentlige rom. Det er skremmende at en så liten gutt kan føle så mye frustrasjon og fortvilelse at det føles legitimt å ta med seg en hagle på skolen. Det er skremmende at den lille guttens følelser ikke har vært snappet opp og det er skremmende at dette skjer i en nokså liten og fredelig by som Harstad.
Jeg håper, tror og vet vel egentlig at gutten blir tatt vare på. Ja, for det er det det dreier seg om, ta vare på den stakkars gutten som har foretatt denne handlingen. Jeg retter min medfølelse til gutten og hans nære,til elevene og lærerne på skolen, til foreldrene som bekymrer seg over barna og som ved middagsbordet i dag vil ha et ganske så alvorlig samtaleemne.
Jeg er skremt og bekymret...
Overraskelsen er stor når jeg leser http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=542669 at en 9 år gammel gutt har avfyrt hagleskudd i skolegården på min barneskole. Ingen er kommet fysisk til skade, og det er selvsagt det viktigste. Jeg blir sjokkert, trist og irritert. Hva er det som skjer med dagens samfunn? Ja, en skal ikke generalisere å si at det dreier seg om samfunnet som helhet, men likvel.. det får innvirkninger og det skaper frykt og det på min barneskole. Det er ikke bare min barneskole, men mange andres også. Det er barneskolen til 300 nåværende elever og det har vært skolen til flere hundre tusen barn opp igjennom tidene. En skole.. en plass der en kan føle seg trygg, der en møter venner, ler,leker,lærer og trives. En plass som foreldrene vet at barna blir tatt vare på og som de vet barna trives på. Det er skremmende at noe slikt kan skje, og det helt uten forvarsel. Det er skremmende at en liten gutt på 9 år, som ikke en gang levde på 1990- tallet har gått til det enorme skrittet det er, å avfyre et våken i det offentlige rom. Det er skremmende at en så liten gutt kan føle så mye frustrasjon og fortvilelse at det føles legitimt å ta med seg en hagle på skolen. Det er skremmende at den lille guttens følelser ikke har vært snappet opp og det er skremmende at dette skjer i en nokså liten og fredelig by som Harstad.
Jeg håper, tror og vet vel egentlig at gutten blir tatt vare på. Ja, for det er det det dreier seg om, ta vare på den stakkars gutten som har foretatt denne handlingen. Jeg retter min medfølelse til gutten og hans nære,til elevene og lærerne på skolen, til foreldrene som bekymrer seg over barna og som ved middagsbordet i dag vil ha et ganske så alvorlig samtaleemne.
Jeg er skremt og bekymret...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
